Reflekter Selv!

Ved mennesket, og Han som formet det,

og utstyrte det med syndighet og gudsfrykt!

Ham går det godt, som holder seg ren.

Ham går det galt, som lar seg forkomme.

(97:10)

Koranen om hijab

Ordet ”hijab” er ikke brukt i Koranen til å beskrive kvinnens klesdrakt. Men koranen omtaler kvinnens klesdrakt på flere steder, og med andre ord enn ”hijab”.

033.059 O Prophet! Tell thy wives and daughters, and the believing women, that they should cast their outer garments over their persons (when abroad): that is most convenient, that they should be known (as such) and not molested. And Allah is Oft-Forgiving, Most Merciful.

"Du Profet, si til dine hustruer og døtre og de troende kvinner, at de skal svøpe om seg kledningen. Dette er nærmest til at de gjenkjennes og ikke sjeneres. Gud er tilgivende, - nåderik." (33:59, E. Bergs oversettelse)

I dette verset kommer ikke Koranen med en direkte beskrivelse av hvordan muslimske kvinner skal kle seg, men den angir hvilke prinsipper for kledningen som er viktig. Kvinnen skal altså ”svøpe om seg kledningen” på et vis der:

· Kvinnen gjenkjennes som ærbar

· Kvinnen ikke sjeneres. Yusuf Ali bruker ordene ”not molested”, med andre ord, skal hun ikke trakasseres på grunn av sin klesdrakt.

Det andre verset som brukes til å begrunne hijab, lyder som følger:

024.031 And say to the believing women that they should lower their gaze and guard their modesty; that they should not display their beauty and ornaments except what (must ordinarily) appear thereof; that they should draw their veils over their bosoms and not display their beauty except to their husbands, their fathers, their husband's fathers, their sons, their husbands' sons, their brothers or their brothers' sons, or their sisters' sons, or their women, or the slaves whom their right hands possess, or male servants free of physical needs, or small children who have no sense of the shame of sex; and that they should not strike their feet in order to draw attention to their hidden ornaments. And O ye Believers! turn ye all together towards Allah, that ye may attain Bliss.

24:31 (Einar Bergs oversettelse)
Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!

For å dra essensen ut av dette verset, kommer vi fram til følgende som er relevant for kleskodeksen:

· Man skal ikke vise sin pryd uten det som naturlig kommer til syne

· Man skal trekke sløret over sine bryst

For å ta det første punktet. Man skal ikke vise sin pryd utenom det som faller seg naturlig. Det betyr at det er lov å vise naturlig pryd.

Hva kan anses som naturlig? I et land som Saudi Arabia der kvinnene dekker sitt ansikt, vil det å vise sitt ansikt være å eksponere en nakenhet. Man blir lagt merke til, selv om man går kledd i en hijab som er vanlig å bruke i andre muslimske land og godkjent etter de forskjellige skolene i Islam. Videre vil klær i farger, også vekke oppsikt i et land der alle kvinner går kledd i svart. Derfor vil det være riktig å følge de sosiale kodene i Saudi Arabia, og tolke dette verset som et påbud til å dekke både ansikt og hår i henhold til det som anses som naturlig i kulturen der.

I Norge og i mange vestlige land, vil det å gå kledd i svarte heldekkende klær., samt det å dekke sitt ansikt, vekke mye negativ oppmerksomhet. Selv om man bruker en sterk modifisert utgave av hijab, med et sjal fra Hennes & Mauritz, skjørt og lang bluse i pene farger og mønstre, vil kvinnen oppleve at hun skiller seg ut. Muslimske kvinner med hijab i Vesten, forteller om trakasseringer og mobbing. De blir ansett som undertrykte, uskolerte, hjernevaskete og uvitende.

Dette står i sterk kontrast til selve hensikten med den islamske klesdrakten, som står beskrevet i 33:59. Prinsippet med en islamsk klesdrakt er altså å bli gjenkjent som en ærbar kvinne og ikke bli trakassert.

Er det da riktig å bruke et hodeklede som så sterkt tilkjennegir negative assosiasjoner hos flertallet av befolkningen? Kan man ut i fra dette verset hevde at hodekledet er obligatorisk?

La oss studere begrepene Koranen selv bruker:

Verset sier at man skal trekke sløret over sine bryst. Det arabiske ordet for ”slør” er ”khimar”. Dette ordet henspeiler sannsynligvis til det hodekledet som arabiske kvinner også brukte forut for islam, et løst hengende tøystykke som vernet mot solen. I følge flere orientalister var det vanlig å la sløret henge løst over skuldrene slik at brystene var nakne. Knut Bernström, en svensk konvertitt som har oversatt Koranen til svensk, støtter dette synet i sin kommentar til verset.

Men ordet ”khimar” kan også bety et ansikstsslør, en duk eller et tøystykke, og man kan derfor ikke for sikkert slå fast at det er i betydningen hodeklede verset skal tolkes. At verset faktisk pålegger kvinnen å dekke sitt hår, blir en drøy påstand med tanke på at ordet khimar nok mer henviser til et tøystykke enn til et hodeplagg. Det vi med sikkerhet kan slå fast er at verset pålegger muslimske kvinner å dekke sine bryster.

Hvis versets hensikt er å vise at hodeplagget er viktigst, bruker flertallet av muslimske kvinner hodekledet feil, da de ikke trekker hodekledet over sine bryst. Skautet kan ofte være dandert på ulikt vis, med nåler, slik at det ikke faller over brystene. Når jeg bemerker dette, blir jeg fortalt at det er jo likegyldig hva man dekker brystet med, bare det blir dekket av et tøystykke. Og her skyter hodekledetilhengerne seg selv i foten. For da må man faktisk gå ut i fra at ”khimar” ikke betyr noe annet enn et tøystykke. Og at verset rett og slett utelukkende har som hensikt at man skal dekke brystene.

Verset forbyr også kvinner å trampe med føttene. Trampingen med føttene henviser antageligvis til de mange ringer kvinnene hadde rundt sine ankler, som naturlig nok kunne vekke oppmerksomhet og assosiasjoner til feminin ynde.

En kan også notere seg at ordene for ”hode (ra’s)” og ”hår (sha’r)” er fraværende fra vers 24:31. Vi finner istedet ordet ”Jayb”(bryst). Like enkelt som Gud har lagt til ”bryst(jayb)” i enden av ”La dem trekke sløret over sine bryst”, kunne Gud lagt til ”hode (ra’s)” og ”hår (sha’r). Dette gjør det tydelig at hodeklede ikke er en del av klesdrakten slik koranen beskriver den.

Jeg forstår derfor at hele verset beskriver en generell helhet, der både oppførsel og en sømmelig klesdrakt, lettere skal bidra til å holde kjønnslivet i tømmene. Verset forut, som jeg ikke har sitert her, henvender seg til mennene, der de også blir bedt om å senke sitt blikk og holde sitt kjønnsliv i tømme.

Hva som er anstendig, varierer fra kultur til kultur. I noen land er det å være alene med en mann en invitasjon til sex, og derfor også forbudt i islam. Å si at samme forbud skulle gjelde i Norge, ville gjøre det umulig for kvinner å bevege seg utenfor husets dører. Vi omgås det annet kjønn i naturlige sammenhenger hver dag, og det er ikke innlagt i kulturen at dette er en invitasjon til sex. Vi har andre måter å kommunisere en seksuell tilgjengelighet på, som nok er langt mer direkte og verbal. Det må anses som en lettelse fra Gud at Koranen ikke går mer detaljert til verks i beskrivelsen av riktig kleskodeks. Det er definitivt ikke tilfeldig, og Gud har ikke glemt noe. Tvert i mot må Koranens ord sies å være guddommelige perfekte og velformulerte, med rom for kulturell tilpasning til alle tider. Gud sier i koranen:

6:38 Vi har ikke oversett noe i Boken

6:115 Fullkomment er Herrens ord i sannhet og rett. Ingen kan endre Hans ord. Han er den Hørende, den Allvitende.

Avslutningsvis vil jeg også ta med et tredje vers, som ofte brukes som argument, ikke bare for hodeklede men også for å dekke ansiktet:

033.053 O ye who believe! Enter not the Prophet's houses,- until leave is given you,- for a meal, (and then) not (so early as) to wait for its preparation: but when ye are invited, enter; and when ye have taken your meal, disperse, without seeking familiar talk. Such (behaviour) annoys the Prophet: he is ashamed to dismiss you, but Allah is not ashamed (to tell you) the truth. And when ye ask (his ladies) for anything ye want, ask them from before a screen: that makes for greater purity for your hearts and for theirs. Nor is it right for you that ye should annoy Allah's Messenger, or that ye should marry his widows after him at any time. Truly such a thing is in Allah's sight an enormity.

33:53 Einar bergs oversettelse

Dere som tror, gå ikke inn i profetens hus, med mindre dere er invitert til et måltid, og da ikke uten å avvente spisetid. Men når dere er innbudt, så kom. Når dere så har spist, så trekk dere tilbake, uten å hengi dere til selskapelig samtale. Dette sjenerer profeten, og han skammer seg for dere. Men Gud skammer seg ikke for sannheten. Når dere anmoder profetens hustruer om noe dere trenger, så gjør det fra bak et forheng. Dette er mest sømmelig for deres og kvinnenes hjerter. Dere må ikke besvære Guds sendebud, og ikke noen gang gifte dere med hans hustruer etter ham. Det ville være en svær ting i Guds øyne.

I dette verset brukes faktisk ordet ”hijab”, men da i betydningen av ”gardin/forheng”. Men det kommer klart frem at påbudet bare gjelder Profetens koner, og ikke alle muslimske kvinner. Derfor kan ikke dette verset anes som lovgivende for alle muslimske kvinner.

Hadith om slør

Hadith er nedskrevne fortellinger om profetens praksis og liv. De er gjenfortalt over flere generasjoner, gjennom en lang rekke transmittører, og samlet i forskjellige samlinger som hver utgjør titusenvis hadith. Mange av hadithene forteller om samme hendelse, men forskjellige transmittører gjør at de blir ulike i gjengivelsen. Hadith anes derfor ikke å være tilskrevet Guds, og kan derfor ikke ha samme autoritet som Koranen.

Spørsmålet er om hadith i det hele tatt må anses som nødvendige for å forstå islam. Koranen selv sier:

6:114
Skulle jeg vel søke en annen dommer enn Gud? Han som har sendt dere skriften, klart fremlagt? De som Vi har gitt skriften, vet at det er en åpenbaring fra Herren med sannhet. Så vær ikke av dem som tviler.

I dette verset og i 6:38 og 6.115 som jeg tidligere har sitert, kommer det klart fram at Koranen er fullkommen og at ingenting er utelatt fra åpenbaringen.

Hadith kan etter min mening derfor ikke anses for å være lovgivende. De er i beste fall viktige indikatorer på hvordan islam ble tolket under profetens tid. Med andre ord kan de anses som historiske kilder, som har gått gjennom en lang rekke transmittører før de ble nedtegnet. Deres autensitet er derfor tvilsom og studiet av gyldige hadith er en egen vitenskap hvor hadithene vurderes etter gyldighet. Man kan spørre seg: Hvilken gyldighet vurderes de etter? Guds gyldighet som vi mennesker så kan stemple som Guds vilje, i egenskap av å være hans sekretær og formidler? Men er ikke profetenes tid forbi?

Vi kommer ikke nærmere noen større gyldighet enn flere samsvarende vitneforklaringer som kan indikere at noe historisk har skjedd, men aldri hva konkret som har skjedd. Hadithene er oppfattet og filtrert gjennom menneskers persepsjon, hukommelse, kultur og fortolkning, for deretter å bli gjengitt gjennom menneskelige verbale fremstillingsevne som ikke er guddommelig. Og så skal de retolkes av mottakere. Når man i tillegg vet at denne prosessen kan ha blitt gjentatt opp til tretten ganger, sier det seg selv at en fjær lett kan bli til fem høns og omvendt. Selv hvor pålitelige hadith-narrtørene anses for å være, så er det ofte bare et sammenfallende ledd som kan svikte for at hele kjedet blir svakt. Mennesket kan godt være pålitelig, men vi har alle menneskelige begrensninger. Vi må derfor ikke anta at hadith representerer Guds ord i lojalitet til den ærefulle og pålitelige transmittøren. Det er Gud vi skal ha vår tillit til i spørsmål om hans vilje.

Likevel har hadith fått en viktig funksjon i fiqh (klassisk islamsk rettsvitenskap). For i utviklingen av islamsk rettslære, har det oppstått et behov for detaljbeskrivelse, og der Koranen har utalt seg i generelle vendinger, har hadith blitt ansett for å sette kjøtt på skjellettet.

Like fullt kan ikke hadith si noe mer enn datidens praksis og fortolkninger av Koranen, gitt i en viss kulturell kontekst som kanskje ikke har forandret seg i det vesentlige før de siste hundre årene. Derfor har denne fortolkningen av islam vært meningsbærende og fremstått som adekvat, fram til moderne tid. Det kan forklare autoriteten hadith har fått, tross i at Koranen selv gjør det klart at Gud er den eneste autoritet.

Det kan derfor være fristende å utelukke hadith i denne studien, hvis man har som hensikt å prøve å finne ut hva Guds vilje er overfor oss, i vår kultur. Men desto mer er det interessant å se hvordan historiske kilder beskriver tolkningen av kvinnens klesdrakt. Særlig fordi studiet mitt ga noen svært overraskende resultater.

Jeg har ikke saumfart alle hadithsamlingene, men har konsentrert meg om noen få. Jeg har valgt å overse hadith som stadfester en allerede eksisterende tradisjon som kan tilskrives tidligere tider der rike og ærbare kvinner bar slør, slik det var vanlig i førislamsk tid. Å dekke hodet var med andre ord allerede en etablert tradisjon, som ikke alle kvinner fulgte, men likevel, av praktiske og kulturelle årsaker, representerte en normalitet.

Jeg har heller valgt å lete bevisst etter hadith som om mulig kan avkrefte en tolkning av koranen som skulle tilsi at kvinner er påbudt å dekke sitt hår. Resultatet var oppsiktsvekkende. Det er for mange hadith som indikerer at hodekledet ikke var obligatorisk for alle, til at det kan bortforklares.

Det viser seg at profeten selv ikke var streng i forhold til bruk av slør, og det eneste jeg kan se er at hodeklede bare var påbudt for Profetens kvinner, og ikke muslimske kvinner på generell basis. Dette samsvarer med 33:53 der Gud påbyr de troende menn å tiltale profetens koner bak en ”hijab”, som der oversettes til å være et forheng.

Ettersom jeg forstår ut i fra de mange hadithene jeg har sømfart, kom påbudet om å bruke fullt ansiktslør i forbindelse med at kvinnene måtte gå utenbys for å gjøre sitt fornødne. Dette engstet profetens venn, Omar Ibn Al Khattab, som var redd profetens koner ville bli utsatt for trakasseringer. Man kan anta at grunnen var at Profetens koner var berømte og mange var nysgjerrig på dem.

Fra Bukhari:

Narrated Umar: I said, "O Allah's Apostle! Good and bad persons enter upon you, so I suggest that you order the mothers of the Believers (i.e. your wives) to observe veils." Then Allah revealed the Verses of Al-Hijab. (Book #60, Hadith #313)

Narrated 'Aisha: (the wife of the Prophet) 'Umar bin Al-Khattab used to say to Allah's Apostle "Let your wives be veiled" But he did not do so. The wives of the Prophet used to go out to answer the call of nature at night only at Al-Manasi.' Once Sauda, the daughter of Zam'a went out and she was a tall woman. 'Umar bin Al-Khattab saw her while he was in a gathering, and said, "I have recognized you, O Sauda!" He ('Umar) said so as he was anxious for some Divine orders regarding the veil (the veiling of women.) So Allah revealed the Verse of veiling. (Book #74, Hadith #257)

Sauda var en av profetens koner, og det er en annen av profetens koner, Aicha, som gjengir hadithet i første ledd.

Det ville vært svært interessant å vite akkurat hvilket koranvers som ble åpenbart i denne sammenhengen, men det vil ikke endre versets betydning. Antageligvis henviser det til 33:53 da andre hadith, som disse, tydelig gjør det klart at påbudet om hijab ikke gjaldt alle, men bare profetens kvinner:

Dette stadfestes også i følgende hadith fra Bukhari, og her henvises det til enda en av Profetens koner, Safiya:

Narrated Anas bin Malik: The Prophet stayed with Safiya bint Huyai for three days on the way of Khaibar where he consummated his marriage with her. Safiya was amongst those who were ordered to use a veil. (Book #59, Hadith #523)

Narrated Anas: The Prophet stayed for three rights between Khaibar and Medina and was married to Safiya. I invited the Muslim to h s marriage banquet and there wa neither meat nor bread in that banquet but the Prophet ordered Bilal to spread the leather mats on which dates, dried yogurt and butter were put. The Muslims said amongst themselves, "Will she (i.e. Safiya) be one of the mothers of the believers, (i.e. one of the wives of the Prophet ) or just (a lady captive) of what his right-hand possesses" Some of them said, "If the Prophet makes her observe the veil, then she will be one of the mothers of the believers (i.e. one of the Prophet's wives), and if he does not make her observe the veil, then she will be his lady slave." So when he departed, he made a place for her behind him (on his and made her observe the veil. (Book #59, Hadith #524)

Det er viktig å vurdere tidsaspektet i forhold til at åpenbaringene fra Allah kom gradvis. Men som jeg kjenner til, giftet profeten seg med Safiya på et sent tidspunkt i Medina-tiden.

Det som er helt klart er at profeten selv ikke var streng i forhold til kvinner som ikke brukte slør. Tvert i mot tillot han dem å komme i sitt nærvær, og ved en anledning irettesatte profetens følgevenner en kvinne fordi hun oppsøkte han med ansiktsslør.

Fra Abu Dawoud

Narrated Thabit ibn Qays: A woman called Umm Khallad came to the Prophet (peace_be_upon_him) while she was veiled. She was searching for her son who had been killed (in the battle) Some of the Companions of the Prophet (peace_be_upon_him) said to her: You have come here asking for your son while veiling your face? She said: If I am afflicted with the loss of my son, I shall not suffer the loss of my modesty.
(Book #14, Hadith #2482)

Fra Bukhari

(14) Narrated Sad bin Abi Waqqas: Umar bin Al-Khattab asked the permission of Allah's Apostle to see him while some Quraishi women were sitting with him, talking to him and asking him for more expenses, raising their voices above the voice of Allah's Apostle. When 'Umar asked for the permission to enter, the women quickly put on their veils. Allah'? Apostle allowed him to enter and 'Umar came in while Allah's Apostle was smiling, 'Umar said "O Allah's Apostle! May Allah always keep you smiling." The Prophet said, "These women who have been here, roused my wonder, for as soon as they heard your voice, they quickly put on their veils. "'Umar said, "O Allah's Apostle! You have more right to be feared by them than I." Then 'Umar addressed the women saying, "O enemies of yourselves! You fear me more than you do Allah's Apostle ?" They said, "Yes, for you are harsher and sterner than Allah's Apostle." Then Allah's Apostle said, "O Ibn Al-Khattab! By Him in Whose Hands my life is! Never does Satan find you going on a way, but he takes another way other than yours." (Book #57, Hadith #32)

Med andre ord virker det som om Omar Ibn Al Khattab, som senere ble khalif, var langt strengere i spørsmålet om slør, enn profeten selv var. At profeten berømmet han for hans strenghet betyr ikke at dette er et ideal som kan tilskrives profeten. Det var profeten som lot kvinnene sitte uten slør i hans selskap, og således han som er normgiveren, i den grad man kan snakke om noen normgiver ved siden av Koranen.

Det er nok noen hadith som kan tolkes som et påbud om slør, men konklusjonen er at hadith ikke gir et entydig bilde av hvordan hijab skal praktiseres. Og dette er egentlig hadith i et nøtteskall. Man kan ikke godta ett hadith, uten å utelukke et annet. Det vil derfor ikke være meningsbærende å bruke hadith som lovgivende kilder for Allahs åpenbaring. Hadith går gjennom den menneskelige tolkningsfaktor, både i form av gjengivelse og i form av utvelgelse av akkurat hvilke hadith som skal ha forrang foran andre, der det er motstridende hadith.

Hvordan har det blitt til at det å dekke sitt hode har blitt ansett som obligatorisk?

Hvorfor anses hijab som en så viktig del av det religiøse liv, til tross for at dette ikke handler om islams kilder, som vi har sett? Med dette spørsmålet, beveger vi oss vekk fra det religiøse, og over til det samfunnsvitenskapelige. Vi studerer ikke lenger religionen, men mennesket som fortolker religionen. De fleste kulturelle konflikter baserer seg etter min mening på referansekonflikter. Det er derfor viktig å anerkjenne at enkeltmennesket fortolker og forstår virkeligheten på sin særegne måte som oppfattes rasjonelt og fornuftig i akkurat hans øyne.

For det første snakker vi om en tradisjon som har vært etablert gjennom hele verdenshistorien, i de aller fleste kulturer, der kvinner dekket sitt hår. Kvinner dekket håret sitt før islams tid. Det er således ikke en islamsk oppfinnelse, men en gammel tradisjon.

I følge noen skoler er tradisjonen lovgivende. Og man kan jo selv forestille seg hvor mye oppmerksomhet man ville vekke i Saudi Arabias gater uten både hodeklede og ansiktsslør. Og derfor tolkes også ordet ”khimar” til i noen koranoversettelser til å også bety ansiktsslør (Anne Sofie Roald. ”Er muslimske kvinner undertrykt?” 2005 s. 190-191). Koranoversetteren befinner seg i en kulturell kontekst der noe annet ville være utenkelig og dermed i mot de koraniske prinsippene om ærbar klesførsel.

Det er derfor hevet over enhver tvil at å gå uten hodeklede og ansiktsslør i Saudi Arabia vil være i mot de koraniske prinsippene for kvinnens klesdrakt. Det er nok det som er forklaringen på denne nedenstående modige oversettelsen av koranverset, til engelsk. Merk at det som står i parentes er oversetterens egne ord/fortolkninger.

"And tell the believing women to (…) not to show their adornement except only that which is appearant (like palms of hand or one eye or both eyes for necessity to see the way, or outer dress like veil, gloves, head-cover, apron) and to draw their veils all over Juyubihinna (i.e. their bodies, faces, necks and bosoms)" (24:31)
"Interpretation of the meaning of the Noble Qur'an"
Dr. Muhammed Taqi-ud-din Al-Hilali og dr. Muhammed Muhsin Khan

Koranen, der sitatet er hentet fra, er oversatt av salafistiske lærde i Saudi Arabia og distribueres gratis over hele verden. Dette eksempelet viser tydelig hvordan oversetteren tolker verset ut i fra sine kulturelle referansemodeller. Faren ligger i at oversetterens personlige tolkning og omfattende tilføyninger til teksten, gjøres allmenngyldig og universell, slik bare Allahs uberørte ord er. Det er kanskje det Allah har forutsett i følgende koranvers:

3:78
Det er en gruppe blant dem som vrir tungen henimot skriften, for at dere skal tro at det er fra skriften, når det slett ikke er fra skriften. Og de sier: «Dette er fra Gud,» når det slett ikke er fra Gud. De lyver mot Gud, og de vet det.

Man forsøker altså å gjøre sin kulturelle virkelighet til en rådende og stivnet verdensoppfatning. Dette kalles etnosentrisme.

Islam beskrives like fullt som den universale religion som skal kunne praktiseres i alle land og i alle kulturer. I Norge, vil ansiktsslør og hodeklede virke helt mot Koranens hensikt om beskyttelse og at det skal gå den troende vel.

Det kan virke som om de lærde som stort sett befinner seg i muslimske land, ikke er i stand til å se lenger enn til nærmeste åskam. I Europa lider muslimer under en generell mangel på religiøse autoriteter som kan tolke islam ut i fra europeisk kontekst.

Noen muslimer og lærde vil si seg enig i at hvis islam er den universelle religionen, betyr det ikke at tolkningen av islam skal tilpasse seg de kulturelle betingelsene muslimene lever under, men at samfunnet muslimene lever under må tilpasse seg den eldre arabiske kulturelle konteksten hvor tolkningene oppstod. Man kan med andre ord spørre seg om det dreier seg om en arabisk kulturimperialisme som symboliseres i kvinnens bruk av hijab i vesten. Det er vesten som skal tilpasse seg arabisk Islam, og det er derfor ikke ønskelig med en nytolkning av koranen.

Dessverre velger mange intetanende unge jenter å bære hodeklede og samtidig lide under trakasseringer og skjellsord, da de har blitt fortalt av muslimer fra muslimske land at det er det som er den gjeldende sannhet.

Videre har kvinner uten tilstrekkelig klær, alltid blitt sett på som mindre anstendige. Når muslimske innvandrere kommer til Norge, tar de med seg sine egne kulturelle referansesystemer som fortsatt blir sannhetsbærende. Å oppgi de kulturelle referansesystemene før man får etablert nye, vil for mange oppleves som et sammenbrudd. Man har ikke lenger knagger å henge hendelser på. Virkeligheten vil oppleves kaotisk. Det sterke mennesket vil kjempe for å bevare sine gamle og kjente referansesystemer. Det svake menneske vil la seg rive med i kaotiske strømninger, demoralisering og likegyldighet. Hvis kvinner som viser sine ankler og sitt hår er ansett som lettsindige i Pakistan, hvorfor er de det ikke her i Norge? Hvis en kvinne som har sex utenfor ekteskapet i Pakistan er en hore, da må jo alle være horer i Norge? Det sier seg selv at den vestlige kvinnens klesdrakt symboliserer moralsk forfall for de fleste innvandrermuslimer, og også for de lærde som befinner seg i muslimske land. De mange artiklene som prøver å rettferdiggjøre hodeklede i islam, vil ofte sette den vestlige kvinnen som motstykke. Slik bruker man i realiteten kulturelle motsetninger for å legitimere en spesifikk kultur som ”bedre” enn den andre. Etnosentrisme blir benyttet i forkynnende hensikt. Det smaker ikke godt når man vet at rasisme er forbudt i islam.

Til slutt har muslimer tradisjoner fra patrialske kulturer der man ikke spør, men adlyder. Den patrialske tradisjonen har ikke utspring i islam, men oppstod i en kulturell kontekst der kunnskaper var dyrekjøpte og gikk i arv fra generasjon til generasjon. Opposisjon ble ansett som farlig, og er fremdeles ansett som farlig. Derfor blir de vedtatte holdningene stående, selv om det ikke er så stort belegg i islams kilder for praksisen, og selv om tolkningen om hodeklede går i mot koraniske prinsipper i enkelte kulturer.

Vi står like fullt overfor en islamsk reformisme i den muslimske verdenen. Kunnskaper om islams kilder er ikke lenger utilgjengelige for folk flest. Analfabetismen er i ferd med å bli nedkjempet, internet har gjort islams kilder tilgjengelige for de fleste, og den yngre generasjonen har svært gode almennkunnskaper. Det finnes ikke lenger en eneste riktig islamtolkning, men globaliseringen gjør at muslimene kommer i kontakt med muslimer fra andre land og deres praksis og levevis. Det muslimene har til felles verden over, er ikke fatwaer, lovskoler og tradisjoner, men Koranen.

Å følge en tradisjon blindt, er ikke lenger meningsbærende når man står overfor en flod av informasjon. Muslimer arver ikke lenger islam, de velger islam.

< Prev		Next >