Stammefolkene som bebodde de arabiske områdene før Koranen ble åpenbart, hadde sine forskjellige guder, og lover og regler som regulerte deres liv. Dette førte til splittelse mellom de forskjellige klanene, med uenighet og stridigheter. Noe som igjen medførte at de var lite opptatt av å se ting i et større spekter, inkludert generell vitenskap, og kunne vel regnes som ganske tilbakestående. Muhammad, klarte, med hjelp av Koranen, å forene disse stammefolkene under èn lov og en Gud. Prosessen med utvikling av et felles lovverk, basert på Islam, er blitt kalt Ijtihad.
I de første århundrene etter Muhammad, fortsatte Koranen å være grunnlag for all lovgiving, noe som førte til at menneskene under Islam ble en sterk og stabil enhet, under et styre som skapte følelse av sikkerhet. Trygghet og sikkerhet er noe av grunnlaget for utvikling av kunnskap og læring, noe som er velkjent for de fleste innen skole- og utdanningsverk. En rekke vitenskapsmenn utviklet, og tilegnet seg, kunnskaper innen felt som zoologi, matematikk, kjemi, astronomi, fysikk, historie, filosofi osv., som lå langt foran resten av verden. Dette er vel kjent, og anerkjent, av Europeiske vitenskapsmenn og historikere.
Robert Briffault, George Sarton m.fl. har konkludert med at verdens utvikling av naturvitenskap og metoder for vitenskapelig forskning ville antagelig ikke ha eksistert idag, uten de forholdene som Islam skapte for vitenskapsmennene for mer enn tusen år siden.Navn som sjelden blir nevnt i den vanlige norske skolen idag, la grunnlaget som vår vestlige vitenskap bygger på, som f.eks. al-Khawarizmi, al-Jahiz, Javvir ibni Hayyan, al-Battani, al-Biruni, al-Farabi, Abu Kami, Ibrahim ibn Sinan, al-Tabari osv. osv. Disse navnene er imidlertid ganske velkjente blant mange vitenskapsmenn også idag.
Utviklingen som skjedde, hvor et tilbakestående, splittet, folk ble en verdensmakt i løpet av en helt utrolig kort tid; utviklingen innen vitenskap og forskning, og innen det sosiale samfunnssystem, var noe som ville være fullstendig umulig å gjennomføre uten et meget godt grunnlag å bygge på. Dette grunnlaget var Koranens budskap og den sikkerheten dette medførte.
Når vi ser på denne tiden, hvor menneskene som levde under Islam var de mest framstående i verden, og sammenligner dette med dagens situajon for mennesker under Islam, synes forskjellen å være så enorm at man nesten er tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om to helt forskjellige folk. Så, hva var det som skjedde. Hvorfor falt alt fra hverandre?
I de første par hundre årene etter Muhammad, fantes ikke noe annet skriftlig grunnlag for Islam enn Koranen. Historien forteller at ordre ble gitt om at ingenting annet skulle skrives ned av det Muhammad sa og/eller gjorde, enn Koranens vers. Her overensstemmer historien med mange fortellinger fra Hadith-samlingene, og også med Koranen.
Ifølge Muslim og ibn Hanbal fortalte Abi Said al Khudri at Profeten sa:
”Skriv ikke ned noe annet fra meg enn Koranen. Den som skriver noe annet enn Koranen må slette det”.
Det fortelles at både Abu Bakr og Omar ibn Khattab forbød noen å skrive ned noe av det Muhammad sa eller gjorde, utenom Koranens vers. Videre fra ibn Hanbal:
Zayd ibn Thabit (Profetens sekretær) besøkte huset til Mu’awiya og refererte, for Kalifen, en fortelling fra Profeten. Kalifen ble meget imponert av fortellingen og ba sin sekretær skrive den ned. Men Zayd advarte Kalifen: ”Profeten har forbudt oss å skrive ned noe fra hans hadith”.
Fra Koranen:
(6.114) Skal jeg søke andre kilder til lovverk enn Gud, når (Gud) har åpenbart denne fullt detaljerte Skriften? De som har mottatt Skriften kjenner den igjen og vet at den er, i sannhet, blitt åpenbart fra deres Herre. Dere skal aldri nære noen tvil.
Etter at Muhammad døde, var det imidlertid stadig uroligheter pga. misunnelse og uenigheter om hvem som hadde rettigheter til å være Muhammad’s arvtakere. Denne politiske striden ble mer og mer tydelig ettersom tiden gikk. Litt etter litt begynte fortellinger om ”Muhammad’s liv og levnet” å se dagens lys. ”Lærde” begynte å hevde at forbudet som var nedlagt mot å skrive noe annet fra Muhammad enn Koranen, bare gjaldt inntil Koranen var satt sammen til èn samling skrifter. Det finnes overhodet ikke noe grunnlag for å påstå dette, ettersom Koranen allerede hadde vært samlet i lang tid, og de forskjellige versene dessuten var blitt lært utenat av et stort antall mennesker. Men dette er den eneste unnskyldningen disse menneskene kunne gjøre gjeldende, selv om det altså var helt uten noen basis i fakta, og viser deres enorme arroganse.
De største politiske utenighetene oppstod mellom de som støttet seg til Ali på den ene siden (Shi’a) og de som støttet seg til Abu Bakr (Bakriyya, senere kjent som Sunni) på den andre. Enkelte av fortellingene støttet meget direkte den ene eller den andre siden. Opphavet var altså rent politisk, noe som kan illustreres av følgende to utdrag blant en rekke lignende Hadith:
”pro-Abu Bakr":
Anas fortalte at Profeten en gang klatret opp på fjellet Uhud sammen med Abu Bakr, Omar og Uthman. Fjellet skalv under dem og profeten trampet på det med foten og sa: ”Vær fast, oh Uhud, for på deg står en profet, en sanndru mann og to martyrer” (BukhariVolum 5, Bok 57, Nr 24)
”pro Ali”:
Ved En som splitter frø og skaper ånde, den ulærde profeten gav meg en pakt: ”Ingen uten en troende vil elske meg, og ingen utenom en hykler vil hate meg”. (Muslim Book 001, Number 0141)
Mengden av Hadith økte enormt i tiden som fulgte, og ettersom Hdith-mengden økte, begynte også spesifikasjonene av enkeltdetaljer som ble ført tilbake til Profeten, å komme mer fram. Hadith ble etterhvert dominerende mht. utvikling av lover og leveregler, etc. og Koranen ble mer og mer skjøvet i bakgrunnen. Et presteskap tok mer og mer over styringen med utviklingen, og påbud og forbud ble innført basert på Hadith, som noen ganger var direkte i opposisjon mot Koranen. Og ettersom forskjellige grupper adopterte forskjellige Hadith, begynte utviklingen også å splitte opp samfunnet i forskjellige enheter igjen. For å prøve å holde en viss kontroll, satte flere mennesker igang med å samle inn og systematisere alle fortellingene.
Det ble, selvfølgelig, helt nødvendig å holde folk flest borte fra Koranens tekst, og overbevise folk om at det var presteskapet, eller det som kalles ”ulama”, som hadde enerett på å forstå Islam og som derfor kunne danne, og justere, et lovverk etter hvilke Hadith de valgte å godkjenne. Noen Hadith ble også fabrikert som uttrykte dette, bl.a.:
Abud-Darda fortalte:
..........Ulama er arvtakerne etter Profeten............. (Abu Daud og Tirmidhi)
Fra Mishkatul- Masabih, 1/234-235, Engelsk utgave:
Ibn Abbas fortalte at Profeten sa: ”Den som søker å tyde Koranen ved å bruke sin egen intellekt, han burde også gjøre seg klar til å brenne i helvetet. (Tirmidhi)
Jundub fortalte at Profeten sa: ”Den som tyder Koranen, og hans tyding er korrekt, den personen har begått en synd”. (Tirmidhi og Abu Daud)
Dette er stikk i strid med Koranens tekst, blant mange andre vers:
(17.36) Dere skal ikke akseptere noen informasjon uten å verifisere dette for dere selv. Jeg har gitt dere hørselen, synet og intelligensen, og dere er ansvarlig for å bruke dem.Denne oversettelsen er meget kontroversiell. Ordne "uten å verifisere dette for dere selv" hevdes at ikke finnes i verset, men at oversetteren Rashad Khalifa har skutt inn sin tolkning i verset.
(45.6) Dette er åpenbaringer fra Gud som vi resiterer for dere i sannhet. I hvilke hadith ved siden av åpenbaringene fra Gud vil dere tro på?
Koranen sier også at Muhammad vil fortvile:
(25.30) Budbringeren vil si: ”Min herre, mitt folk har forlatt denne Koranen”
Men dette spilte jo ingen rolle så lenge folk i allmenhet kunne holdes borte fra studie av Koranen. Og etter noen flere århundrer var folk flest i fullstendig uvitenhet om tydingen av Koranens tekst, og var bare istand til å framsi ordene uten å forstå hvilken sammenheng og betydning innholdet hadde.
Formuleringer av idèer og syn på problemer, som var i overensstemmelse med læren til ”ulama”, ble utviklet, og fastlåst, ved slutten av denne perioden.
Denne situasjonen vedvarer fremdeles innen dagens ”Islam” og vi ser at de to hovedgruppene har sine egne Hadith-samlinger. Sunni har seks ”godkjente” samlinger: Bukhari (d.870), Muslim (d.875), Abu Daud (d.888), Tirmidhi (d.892), Idn Maja (d.886) og al-Nasa’i (d.915). Shi’a har også bl.a. al-Kulaini (d.942), Ibn Babuwayh (d.995), Jaafar Muhammad al-Tusi (d.1025) og al-Murtada (d.1050). Disse levde altså ca 2-400 år etter Profetens død. Det endelige dødsstøtet for utvikling på alle områder skjedde da den tradisjonelle oppfatningen, som ble dogmatisk knyttet til Imam Shafi’i’s lære og hans klassiske formulering av Islamsk lov, ble endelig gjort til den gjeldende oppfatningen for all framtid. Imidlertid var det fremdeles uenighet innen presteskapet slik at det oppsto flere avgreninger som ble kalt ”skoler” av Islam, hvorav mange fremdeles eksisterer.
I tiden fra ca. år 1000, ble det mer og mer vanskelig for vitenskapsmenn og spesielt filosofer, som levde under Islam, å utvikle sine kunnskapsområder like fritt som tidligere. Defor, i løpet av de neste to-tre hundre årene, begynte aktiviteten på alle vitenskapelige og filosofiske områder å avta, og etter det 13de århundret stoppet aktiviteten praktisk talt helt opp. Imidlertid gikk ikke kunnskapene tapt, ettersom utviklingen flyttet seg til områder som ikke lå under islamsk herredømme. Det tok flere århundrer før mennesker i Europa tok opp tråden i den utviklingsteorien som ble skapt under Islam, men etterhvert vokste det fram et stort antall vitenskapsmenn, som bygde videre på det grunnlaget som var lagt, av islamske vitenskapsmenn, innen matematikk, zologi, kemi, astronomi, fysikk, filosofi osv.
I løpet av de siste 6-700 årene har imidlertid mennesker under Islam mistet sin evne til utvikling. Alt er blitt frosset fast i middelalderen, og mennesker tør ikke tenke lenger. Det er rett og slett blitt forbudt, og spesielt filosofiske fag blir søkt forhindret. Dette er det som antydes når en sier at ”døren til ijtihad” har vært stengt i mange hundre år. Liten eller ingen utvikling har sjkedd. Islamske lover, og løsninger på problemer, er praktisk talt de samme idag som de var for 1 000 år siden. Dette er ikke enestående innen Islam, men mens sjaklene fra presteskapet i f.eks. den katolske kirken ble delvis brutt for 2-300 år siden, holder det islamske presteskapet, ”ulama”, fremdeles sjaklene intakt. F.eks. ble ijtihad kun tillatt for personer som hadde følgende kvalifikasjoner:
1) Personen skal være Muslim
2) Han må være vel skolert i arabisk
3) Han må være kunnskapsrik i Koranens tekst og reglene for klassisk fortolkning
4) Han må ikke bare kjenne Hadith-vitenskapen, men også tro på Hadith
5) Han må vite hva det er blitt enighet om av klassiske teologer og ikke ta opp diskusjon om dette
6) Han må kjenne metodene for analogiske utledninger
Gjennom punktene 4 og 5 var i virkeligheten forskning på Islam utelukket.
Dette er, igjen, stikk i strid med Koranen’s budskap. Se f.eks. (17.36) Her ligger altså årsaken til Muslimenes fall fra en storhetstid til en tilbakestående befolkningsgruppe, hvor kun noen få individer har klart å finne fram til å ”tørre å tenke” igjen, PÅ TROSS AV et enormt presteskap som ofte har utstøtt eller avgitt dødsdommer over tenkende mennesker. Eksempler på dette fra historien finnes det mange av, men jeg skal bare nevne èn som kanskje flere er kjent med. Allama Iqbal var initiativtakeren til opprettelse av en separat stat for Muslimer i India, nå kjent som Pakistan. Han var en av de få Muslimer som, i tillegg til en meget dyp forståelse av Islam, også hadde universitetsutdannelse fra India og høyere utdannelse fra Europa innen flere felt, deriblant også doktorgrad innen filosofi. Han ble av mange innen “ulama” i India erklært som “kafir”, fordi han ikke godtok deres tradisjonelle behandling av Islam, som han kalte ”Ajami Islam” eller ”korrupt Islam”.
Denne artikkelen er ikke stedet for å ta opp hele denne historien, men noe av dette presteskapets falskhet kan ses ved at, når den staten de kjempet MOT opprettelsen av, var et faktum, krevde de sentrale posisjoner som islamske ledere. Iqbal etterlot seg flere skriftlige samlinger og bøker, en av disse forteller mye om hans oppfatning av Islam: ”Reconstruction of Religious Thought in Islam 1930”, og er meget lesverdig. Hans oppfatning av Islam, viser med all ønskelig tydelighet hvorfor ”ulama” er så livende redd for dypere kunnskap, spesielt innen filosofi. Deres korrumpering av Islam ville ellers bli blottlagt. Det viktigste spørsmålet etter at vi har gått gjennom en sterkt forenklet forklaring av årsakene til tingenes tilstand er:
HVA NÅ?
En ting er helt klart, Islam er et system som gjelder for alle tider. Utvikling skjer kontinuerlig på alle områder i verden, teknologien endrer seg, vi finner ut mer om hvordan verden fungerer, og etterhvert som vi gjør nye oppdagelser vil vi også innrette våre liv etter denne utviklingen. Den ”låsen” som er satt på ijtihad er derfor mot all sunn fornuft og stemmer heller ikke med Koranen’s budskap. Mange andre samfunn har altså kastet fra seg de rigide fordommene som gjaldt under f.eks. den katolske kirkens storhetstid, selv om mange har gått fullstendig amok i motsatt retning.
Hvordan skal vi så takle samtidens, og framtidens, ijtihad for menneskeheten?
Vi må definitivt helt se bort fra mystikeren al-Ghazzali’s erklæring for ca 900 år siden om total skepsis til kunnskap i noen form. Dagens Muslimer må igjen gis intelektuell frihet til å utvikle, forske etc., innen alle områder. Filosofisk tenking må igjen bli oppmuntret og gis mulighet til utvikling. Denne friheten må ikke hindres av et presteskap som er låst fast i problemløsninger fra middelalderen. Islam må finne tilbake til røttene, dvs. Koranen’s budskap, og Hadith må totalt forkastes som ufeilbarlig kilde på høyde med Koranen.
Hadith kan ha sin misjon som historisk bakgrunnsmateriale, og en del av fortellingene inneholder også gode leveregler som kan være verd å ta vare på og brukes til beste for samfunnet. Det kan heller ikke ses bort fra at noen av Hadith virkelig er uttalelser Profeten kom med, men ettersom Profeten nok fulgte Koranens budskap, må alle de Hadith som bryter mot dette budskapet, fullstendig forkastes, sammen med de som strider mot logikk, vitenskapelig utvikling, og rett og slett sunn fornuft. Alle problemer, og/eller uenigheter innen Islam må kunne åpent debatteres og diskuteres for å finne den beste løsning, i tråd med Koranen’s budskap.
Lovregler, som er fastsatt etter Hadith som ikke holder mål, ifølge det som er sagt over, må forkastes. Nye lovregler må være under kontinuerlig utvikling, ikke av det Islamske tradisjonistiske presteskapet, men av mennesker med sunn fornuft, kunnskap om Guds budskap og om de enkelte samfunn, til beste for hele menneskeheten. Tradisjonell tolking med bakgrunn i Hadith og/eller middelalderens ”ulama” må nøye vurderes opp mot Koranens tekst, derfor må reèlle studier av Koranen åpnes for alle som ønsker dette.
Oversettelser må utvikles og tilpasses, etterhvert som forståelse av budskapet blir klarere for enhver tidsepoke og/eller ethvert samfunn. Dette må gjøres dynamisk og ikke låses fast til en bestemt tid, eller et bestemt samfunn.
(8.53) Gud endrer ikke menneskers lodd uten at de endrer seg selv.
Det må m.a.o. være stor fleksibilitet i spesifikke tydinger , selv om grunnreglene i budskapet vil være stabilt.Det mest vesentlige av dette budskapet er nå nemlig blitt glemt bort, også at Koranen sier at den forklarer seg selv, eller at det er Gud som forklarer Koranen.
(2.2) Dette er Skriften, hvor det ikke finnes noen tvil, en rettledning for de rettvise.
(39.23) Gud har åpenbart det vakreste budskapet i form av en Skrift som er konsekvent gjennomført med stadige repetisjoner.............................
(17.89) Og vi har referert alle mulige eksempler i denne Koranen, men de fleste mennesker vil ikke forstå.
(2.121) De som Vi har sendt Skriften til, studèr den slik den skal studeres; det er de som tror på den. De som tviler, er taperne.
(55.1-2) Den Nådigste. Han som underviser i Koranen.
Konklusjon:
Ijtihad èr stengt innen tradisjonell Islam. Å si noe annet er blank løgn, det er som å si at ”det er lov å åpne døren, men det er umulig å gjøre det.” Det er denne vanvittige påstanden ”ulama” hevder, og har hevdet i flere hundre år. At de får folk til å tro på det, er en ufattelig stor bedrift, markedsføring på sitt ypperste.De forferdelige forholdene som råder rundt om i verden, med grov utnyttelse av enkeltmennesker og undertrykking av store menneskemasser, har sin årsak i vår egen uforstand.
De nåværende ”lovgiverne” som er religiøse fatwa-utstedere, basert på ”kunnskap” om foreldede forhold, må ikke lenger få gyldighet blant befolkningen som ønsker å ha et islamsk styresett. Uansett utviklingen, vil Islam bli den endelige løsningen, slik Gud har forklart, men vi kan påskynde utviklingen ved å bli kvitt de religiøse, inhumane, fantasilovgivningene som eksisterer innen Islam idag. Den formen for styre vi ser innen dagens samfunn, og spesielt de islamske, og de lover og regler som gjelder, er ikke forenlige med menneskeheten, og må derfor erstattes av system som tar hensyn til de behov alle mennesker har, og også til den verden vi lever i. Vi har forsøkt mange forskjellige politiske styresett, fra kaptialistiske til sosialistiske, eneherskere og mange andre modeller, men verden fortsetter å forfalle og forfordelingen i verden fortsetter å øke.
All oppfatning av magi og overtro må realitetsbehandles, og befolkningen ledes bort fra disse degenererende forestillingene, som ”ulama” bygger sine ”sannheter” på. Koranen har løsningen, men vi må lære oss å forstå dette igjen, og holde fast ved det.
Fotnoter
| < Prev | Next > |
|---|
